Det hele starter med god tro på egne ferdigheter og en solid dose motivasjon, manet frem fra glemselen. Klokka er 11.15. Det bærer inn på soverommet der kroppen svøpes inn i klær av spandex. Ser den prikkete klatretrøya i skuffa, men lar den ligge. Føler liksom at jeg aldri har klart å bære den med verdighet. Det blir den røde. Den sitter løst på visse områder, mens på andre blir den nærmest gjennomsiktig. Ved nærmere ettersyn ser jeg at på meg er disse områdene helt motsatt av de i Tour de France, selv om jeg er helt sikker på at skjorta er den samme.
Så oppdager jeg at pulsklokka er tom for strøm. Som om jeg trenger pulsklokke for å vite at jeg er i usedvanlig dårlig form. Ladekabel tas frem og det lades. Ventetiden tilbringes i sofaen der jeg raskt kikker på årets sykkelnyheter. Karbon må det være. Vekt er viktig må vi vite, som om det er på sykkelen det er flest kilo å hente.
Klokka er fulladet, jeg finner frem ørepluggene og tar en rask titt på telefonen. 1% strøm står det der. Telefonen må jeg ha. Jeg ser i et klart øyeblikk at sjansen for at jeg må ringe etter assistanse er overhengende. Forhåpentligvis bare kona, men 113 er heller ikke helt usannsynlig. Ny ladekabel tas frem. Den nyoppladete klokka viser 11.57.
Mens telefonen lader laster jeg ned noe ny musikk. Green day bør få opp tråkkfrekvensen. Pink Floyd blir det også, sånn i tilfelle hjerteflimmer.
Endelig er jeg klar. På avstand kan jeg kanskje lure noen til å tro at jeg er sprek, men det er bare hvis jeg står i ro. Jeg går ut i garasjen der sykkelen står. Pulsklokka viser allerede 92 slag i minuttet. Da har jeg GÅTT 30 meter. Dette lover bra! Klokka har blitt 12.45
Nå venter 4,5 nydelige mil i norsk natur på meg. Idyllen sprekker etter 200 meter. Da kommer første motbakke. Overtaler meg selv til å starte rolig, så jeg siger opp bakken. Det skal vise seg oppvarmingen blir lang i dag.
I løpet av den første mila må jeg opp 150 høydemeter. Jeg angrer på musikkvalget og håper Green day kommer med en ballade snart. "Do you know your enemy" synger de og jeg har noen soleklare kandidater. Motbakker er på topp med låra mine like bak. Det jeg har sett av norsk natur så langt er asfalt, hvitstripa på veien, framdekket mitt og et par tomme ølbokser i veikanten.
Like før det begynner å gå nedover igjen, og jeg skal inn på hovedveien, ser jeg en annen syklist passere ca 200 meter foran meg. Han har terrengsykkel, sekk og ser ut til å ta det med ro. Nå skal raceren få vist ha den er god for. Med topp motivasjon og mord i blikket tar jeg opp jakten. Tar godt innpå i nedoverkjøringen og legger meg godt i pedalene når motbakken kommer igjen. Her skal bruddet kjøres inn! Plutselig føles det som både lunger, milt og lever er på tur opp og taktikken må revurderes. Snart ser jeg både sekk og terrengsykkel forsvinne i det fjerne, mens jeg prøver å få organene på plass igjen. 21st century breakdown passer godt på øret.
Resten av turen går rimelig fint, bortsett fra at jeg legger merke til at farten går nedover for hver kilometer. En mil hjemmefra sliter jeg med å komme forbi en med barnevogn med æren i behold, men det går og i den påfølgende motbakken kommer jeg til å tenke på kabelstrekksangen som gikk på Norge Rundt. Den gjengen hadde jeg trengt nå.
Til slutt ser jeg enden på turen og kan parkere sykkelen i garasjen igjen. Jeg tror den trives godt der. Klokka viser 15.15 og jeg kan konstantere at en 4 mils kort treningstur tar 4 timer, så hvis noen nå spør om jeg trener skal jeg svare. Nei, jeg har ikke tid!
torsdag 5. mai 2016
tirsdag 7. oktober 2014
Uføre, er de så late som Høyre og FrP skal ha det til?
Nå skal de uføre begynne å levere. Nå må de også bidra så de rikeste av oss skal få slippe å betale så mye i skatt. Vi har jo tross alt fortjent å få utbetalt alle våre kroner i motsetning til de som bare ligger hjemme og skummer fløten av velferdssamfunnet vårt. Det er jo helt klart urettferdig at vi må betale så mye i skatt av det vi tjener mens uføre kan sitte hjemme å bare få og få. For de har jo helt klart valgt dette selv på grunn av at det er en enkel løsning. Nei, nå må de virkelig brette opp ermene og komme seg ut i jobb og slutte å ta av mine penger. Jeg skal jo tross alt på golfferie på Mallorca i februar og trenger pengene selv.....
Nå vil regjeringen at de som har absolutt minst skal bidra med mer til statskassa. Det virker jo logisk, gjør det ikke, at også de uføre skal betale skatt?? De får det til å fremstå at de i dag ikke gjør det, men det er helt feil. Uføre betaler på lik linje med oss andre, men kanskje ikke en like høy prosent som mange av oss andre. Likevel sitter de igjen med mye mindre, men det forsvinner litt i jaget etter rettferdighet..... For rettferdig er det når andre må lide for at jeg skal få mer?
Hvor enkelt er det egentlig å være ufør? Først må jeg bli syk. Veldig syk. Så syk faktisk at en lege, ikke jeg, mener det er best for min helse at jeg holder meg borte fra jobben min et helt år. En jobb jeg har skaffet meg en utdannelse til å utføre og som interesserer meg, men som kroppen min ikke klarer å utføre. Der jeg har mye av mitt sosiale nettverk, gode kolleger og som bidrar til innhold i hverdagen min. Det må jeg holde meg unna et år. Jeg er innom noen ganger for å ha samtaler med sjefen min, men det blir liksom ikke det samme å dukke opp på pauserommet da. Jeg er bare på besøk og merker at det har skjedd ting mens jeg har vært borte. De har gått videre, jeg har ikke fått være med... Sinnet mitt strever med dårlig samvittighet. Jeg ønsker å bli frisk og bidra, men det er en mismatch mellom viljen og de fysiske forutsetningene.
Så er året omme og jeg må sjekke ut hvor mye jeg klarer å jobbe. Arbeids avklaring kalles det. Jeg kjenner nå på gleden over å få prøve meg. Sier hei og er innstilt på å gjøre en innsats. Vise at jeg enda er en ressurs og kan bidra, men raskt kjenner jeg også at smertene er tilbake. Kroppen sier stopp og følelsen av å være mislykket blir bare enda større. Jeg skal få forsøke meg i en annen type stilling. En type som er lettere for kroppen, men som jeg ikke har jobbet med før. Det er ikke så enkelt det heller. Nytt arbeidsmiljø, nye oppgaver og usikkerhet. I tillegg er jeg bare i tillegg til de andre, noe som får meg til å føle meg i veien. For noen blir dette en suksess og de har klart og komme seg over i ny jobb og ut av køen. De blir aldri en del av de uføre, de blir en del av samfunnet som har en jobb og betaler sin skatt. For meg derimot vil kroppen fortsatt ikke. Ryggen er kanskje like kranglete, skjelettsmertene vedvarer eller sinnet et like mørkt etter å ha lyttet for lite til kroppen min.... Legen er fortsatt med. Ser at dette ikke fungerer for meg og gir meg den tunge beskjeden om at dette går ikke. Vi må gå en annen vei. Jeg er på vei til å bli ufør.....
Da har jeg faktisk slitt nærmere to år. To år har jeg brukt på å komme tilbake. To år har jeg følt på dårlig samvittighet hver dag fordi jeg ikke har kunnet bidra i jobben min. To år har jeg vært lettere paranoid for å være sosial, for det blir visket bak ryggen min når jeg er ute å går eller er i selskap. "løpe rundt på fest og springe etter veien kan han, men å gå på jobb......" Det smerter like mye hver gang, like greit å holde seg inne....
Så sitter jeg her da, ufør, med en helt ny følelse. Tomhet.... Jobben er borte. Det er ikke noe en kan strekke seg etter lenger. Jeg har ikke noe å gå tilbake til. Jeg har mistet kontakten med de fleste av mine tidligere kolleger. Føler med til overs, ubrukbar. Regningene kommer som før, jeg må legge om livet mitt. Mye av det som var selvfølgelig før er ikke det lenger. Pengene strekker ikke til og både kroppen og samvittigheten lar meg ikke få lov. Jeg er takknemlig over å få min stønad. Glad for at jeg lever i Norge, for jeg vet at det er mange som har det verre, men jeg vet også at jeg har lyst til å bidra mer. Den klumpen i brystet dette skaper er konstant. Er jeg ikke verdt noen ting lenger???
Dette er ikke tanker fra an spesiell person, men en beretning fra mange gjennom flere år som tillitsvalgt. Det høres så enkelt ut når FrP og Høyre legger det frem. Sannheten er at de skyver de svakeste foran seg. Det å være ufør er ikke et valg, men en konsekvens av at kroppen har sagt stopp. Aldri før har kravene vært så store på jobb og samfunnet forøvrig. Stressnivået er skyhøyt og vi får ikke nok hvile til å ta oss igjen mellom øktene. Ikke straff de som allerede ligger nede. Det er en årsak til at de er uføre, det er ikke et personlig valg. Vil det å straffe dem hardere økonomisk føre til at de kommer raskere tilbake? Ingen tror på det.
Vi kaster oss raskt på hylekoret som for lengst har stigmatisert denne gruppen som unnasluntrere. Vi setter oss selv i deres situasjon. Vår friske kropp hjemme og penger i posten. Uten smerter og uten dårlig samvittighet. Realiteten er ikke slik. Det ligger mye smerte, sorg og tårer bak en uføregrad og de aller aller fleste ønsker å komme tilbake i jobb. Når skal regjeringen se det? Når skal de begynne å ta vare på de svake og ikke bare tilgodese de som har mest fra før? For folk flest?? Har noen vært så langt fra sitt eget slagord noen gang? Folk flest jobber og sliter. Noen jobber og sliter for mye. Det skal de nå straffes for.....
Åpne øynene og se realiteten Robert Eriksson. Slutt å putt penger ned i allerede fylte lommer og ta vare på de som har bidratt til å skape dette samfunnet så mye at de har blitt syke av det!!!!
Ta vare på de uføre og vern arbeidsmiljøloven, slik at vi slipper å få enda flere uføre som du kan beskylde for å være late....
Nå vil regjeringen at de som har absolutt minst skal bidra med mer til statskassa. Det virker jo logisk, gjør det ikke, at også de uføre skal betale skatt?? De får det til å fremstå at de i dag ikke gjør det, men det er helt feil. Uføre betaler på lik linje med oss andre, men kanskje ikke en like høy prosent som mange av oss andre. Likevel sitter de igjen med mye mindre, men det forsvinner litt i jaget etter rettferdighet..... For rettferdig er det når andre må lide for at jeg skal få mer?
Hvor enkelt er det egentlig å være ufør? Først må jeg bli syk. Veldig syk. Så syk faktisk at en lege, ikke jeg, mener det er best for min helse at jeg holder meg borte fra jobben min et helt år. En jobb jeg har skaffet meg en utdannelse til å utføre og som interesserer meg, men som kroppen min ikke klarer å utføre. Der jeg har mye av mitt sosiale nettverk, gode kolleger og som bidrar til innhold i hverdagen min. Det må jeg holde meg unna et år. Jeg er innom noen ganger for å ha samtaler med sjefen min, men det blir liksom ikke det samme å dukke opp på pauserommet da. Jeg er bare på besøk og merker at det har skjedd ting mens jeg har vært borte. De har gått videre, jeg har ikke fått være med... Sinnet mitt strever med dårlig samvittighet. Jeg ønsker å bli frisk og bidra, men det er en mismatch mellom viljen og de fysiske forutsetningene.
Så er året omme og jeg må sjekke ut hvor mye jeg klarer å jobbe. Arbeids avklaring kalles det. Jeg kjenner nå på gleden over å få prøve meg. Sier hei og er innstilt på å gjøre en innsats. Vise at jeg enda er en ressurs og kan bidra, men raskt kjenner jeg også at smertene er tilbake. Kroppen sier stopp og følelsen av å være mislykket blir bare enda større. Jeg skal få forsøke meg i en annen type stilling. En type som er lettere for kroppen, men som jeg ikke har jobbet med før. Det er ikke så enkelt det heller. Nytt arbeidsmiljø, nye oppgaver og usikkerhet. I tillegg er jeg bare i tillegg til de andre, noe som får meg til å føle meg i veien. For noen blir dette en suksess og de har klart og komme seg over i ny jobb og ut av køen. De blir aldri en del av de uføre, de blir en del av samfunnet som har en jobb og betaler sin skatt. For meg derimot vil kroppen fortsatt ikke. Ryggen er kanskje like kranglete, skjelettsmertene vedvarer eller sinnet et like mørkt etter å ha lyttet for lite til kroppen min.... Legen er fortsatt med. Ser at dette ikke fungerer for meg og gir meg den tunge beskjeden om at dette går ikke. Vi må gå en annen vei. Jeg er på vei til å bli ufør.....
Da har jeg faktisk slitt nærmere to år. To år har jeg brukt på å komme tilbake. To år har jeg følt på dårlig samvittighet hver dag fordi jeg ikke har kunnet bidra i jobben min. To år har jeg vært lettere paranoid for å være sosial, for det blir visket bak ryggen min når jeg er ute å går eller er i selskap. "løpe rundt på fest og springe etter veien kan han, men å gå på jobb......" Det smerter like mye hver gang, like greit å holde seg inne....
Så sitter jeg her da, ufør, med en helt ny følelse. Tomhet.... Jobben er borte. Det er ikke noe en kan strekke seg etter lenger. Jeg har ikke noe å gå tilbake til. Jeg har mistet kontakten med de fleste av mine tidligere kolleger. Føler med til overs, ubrukbar. Regningene kommer som før, jeg må legge om livet mitt. Mye av det som var selvfølgelig før er ikke det lenger. Pengene strekker ikke til og både kroppen og samvittigheten lar meg ikke få lov. Jeg er takknemlig over å få min stønad. Glad for at jeg lever i Norge, for jeg vet at det er mange som har det verre, men jeg vet også at jeg har lyst til å bidra mer. Den klumpen i brystet dette skaper er konstant. Er jeg ikke verdt noen ting lenger???
Dette er ikke tanker fra an spesiell person, men en beretning fra mange gjennom flere år som tillitsvalgt. Det høres så enkelt ut når FrP og Høyre legger det frem. Sannheten er at de skyver de svakeste foran seg. Det å være ufør er ikke et valg, men en konsekvens av at kroppen har sagt stopp. Aldri før har kravene vært så store på jobb og samfunnet forøvrig. Stressnivået er skyhøyt og vi får ikke nok hvile til å ta oss igjen mellom øktene. Ikke straff de som allerede ligger nede. Det er en årsak til at de er uføre, det er ikke et personlig valg. Vil det å straffe dem hardere økonomisk føre til at de kommer raskere tilbake? Ingen tror på det.
Vi kaster oss raskt på hylekoret som for lengst har stigmatisert denne gruppen som unnasluntrere. Vi setter oss selv i deres situasjon. Vår friske kropp hjemme og penger i posten. Uten smerter og uten dårlig samvittighet. Realiteten er ikke slik. Det ligger mye smerte, sorg og tårer bak en uføregrad og de aller aller fleste ønsker å komme tilbake i jobb. Når skal regjeringen se det? Når skal de begynne å ta vare på de svake og ikke bare tilgodese de som har mest fra før? For folk flest?? Har noen vært så langt fra sitt eget slagord noen gang? Folk flest jobber og sliter. Noen jobber og sliter for mye. Det skal de nå straffes for.....
Åpne øynene og se realiteten Robert Eriksson. Slutt å putt penger ned i allerede fylte lommer og ta vare på de som har bidratt til å skape dette samfunnet så mye at de har blitt syke av det!!!!
Ta vare på de uføre og vern arbeidsmiljøloven, slik at vi slipper å få enda flere uføre som du kan beskylde for å være late....
Abonner på:
Innlegg (Atom)